Grande Di Vaio og gråtende Palombo

Marco Di Vaio feirer scoring mot Juventus med Riccardo Meggiorini på slep. FOTO: Scanpix

Fabrizio Miccoli har sikret heltestatusen i sitt elskede Lecce. Angelo Palombo gråter antakeligvis fortsatt og Bologna uten Marco Di Vaio hadde vært et Serie B-lag.

Her er tredje og siste del av min personlige oppsummeringstriologi fra Serie A 2010/11. Et knippe mer eller mindre uhøytidelige kåringer og observasjoner:

Sesongens en-manns-angrep:

Jeg lar statistikken tale for seg; Marco Di Vaio har scoret 55 mål på 106 Serie A kamper for Bologna siden han kom til Renato Dall’Ara i 2008. For et lag som har henholdsvis 17-, 17- og 16-plass å vise til de tre siste sesongene. I samme tidsrom har Rossoblu scoret totalt 120 seriemål. Di Vaio har altså stått for 55 av dem. Han har scoret over halvparten av målene til Bologna i to av tre sesonger.

Denne sesongen scoret 34-åringen 19 av Bolognas 35 seriemål og spilte dessuten mest av samtlige utespillere i hele ligaen. Det var kun Napolis keeper Morgan De Sanctis som tilbrakte flere minutter på banen. Bolognas kaptein fikk hvile i det 93 minutt mot Lecce og i det 85 minutt mot Fiorentina. Stor leder. Både på og utenfor banen. Jeg bøyer meg i støvet for det som er min personlige helt sesongen 2010/11; Marco Di Vaio.

Sesongens mest ihuga supporter:

Følelsene tok fullstendig overhånd for Fabrizio Miccoli da han skrudde inn et vakkert frispark på Via del Mare 6. februar. Tydelig opprørt gråt han både på banen og i den påfølgende hvilen. Å sende sitt elskede Lecce ett skritt nærmere Serie B ble for mye. Så mye at han ikke kom på banen igjen etter pause. Palermo fullførte, og vant, kampen uten sin kaptein. Fabrizio skulle imidlertid gjøre opp for seg. Han scoret mot favorittklubbens rival Bari og ropte ”forza Lecce” under feiringen. Men viktigst. Miccoli lovet og leverte mål mot Lecces nærmeste nedrykksrival Sampdoria i nest siste serierunde noe som bidro i aller høyeste grad til at Lecce beholdt plassen.

Miccoli har nå annonsert at han forlater Sicilia, kanskje skal han endelig få spille for klubben i sitt hjerte? Eller kanskje blir det bare med drømmen slik det tross alt er for de aller fleste fans. Uansett hvilket lag du holder med.

Sesongens største julingsmagnet:

Det burde kanskje vært Alexis Sánchez. Chileneren har jo tross alt fått flest frispark i løpet av sesongen. Men akkurat denne litt spesielle utmerkelsen tilfaller en spiller som fikk gjennomgå både en, to og tre ganger uten at ballen var i nærheten.

Etter drøye timen spilt i oppgjøret mellom Bari og Inter må det ha skjedd en kortslutning under hjelmen til Christian Chivu. Ut av nærmest ingenting klinte rumeneren til hjemmelagets intetanende Marco Rossi. I hodet, bakfra og med knyttet neve. Kun snaue måneden senere tok Zlatan Ibrahimovic frustrasjonen over en svak kamp ut på ribbeina til Erik Huseklepps lagkamerat. Og sånn for å toppe det hele var det samme Rossi som visstnok fikk gjennomgå mest i spillertunnelen etter kampen da Parmas Stefano Morrone var illsint etter at laget hans ble beseiret av et nær fortapt Bari.

Nå skal det understrekes at Marco Rossi, med to røde og syv gule kort denne sesongen, helt åpenbart har gitt en del litt juling også. Allikevel, måten han har mottatt på fortjener den uhøytidelige merkelappen sesongs største julingsmagnet.

Sesongens mest uventede rundingsbøye:

Mot slutten av kampen mellom Juventus og Chievo i Torino hadde Sergio Pellissier akkurat rundet en utrustende Gianluigi Buffon 40-50 meter fra Juventusmålet da han var på stø kollisjonskurs med kameraoperatøren (!) ved sidelinjen. En perfekt forsering i tredje par utvendig av Chievos kaptein forhindret imidlertid rødt kort på steadycam-operatøren for å frata bortelaget en opplagt målsjanse.

At ikke Fernando Uribe stakk av med sesongens miss i det påfølgende trekket kan han for øvrig takke Cesenas Emanuele Giaccherini og Romas Mirko Vucinic for. Kameraoperatøren på Olimpico, navn ukjent, er altså sesongens mest uventede rundingsbøye.

Sesongens klareste avskjedigelsessøknad:

Da Palermo gikk på 0-7 hjemme mot Udinese i februar ble Delio Rossi umiddelbart etter kampen gitt én prosents sjanse til å beholde jobben. Kjip odds. Palermopresident Maurizio Zamparini kunne like godt spart pusten og dagen etterpå var Rossi erstattet med Serse Cosmi. Snaue to måneder senere mistenker jeg Zamparini for å ha vært var nede på promilledesimaler da han så Cosmis laguttak til derbyet mot Catania. Javier Pastore og Fabrizio Miccoli ble vraket fra start. Drøyt 90 minutter og fire baklengs senere var Zamparini på tråden til Delio Rossi igjen. Takk for kaffen Cosmi.

Sesongens mest følelsesladde minutter:

Den utrøstelige Angelo Palombo som takker for støtten/beklager seg til Sampdoriafansen etter at nedrykket var et faktum. Kommentar overflødig.

Dette var noen av mine.

Hva er ditt beste, verste eller mest trivielle minne fra sesongen som var?

Send meg en epost på espen.ween@canalplus.no, bruk kommentarfeltet og eller følg meg gjerne på Twitter; @weenespen.