En legende takker av

Foto: Scanpix

Han kom til Italia og Parma fra River Plate i 1996. Snaut fjorten år, 340 kamper 154 seriemål og to gjestesesonger i England senere tar en av nyere tids største angripere farvel med Serie A for godt. 

Torsdag 2. februar annonserte Hernán Jorge Crespo at han sier opp kontrakten sin med Parma og avslutter karrieren på toppnivå.

Crespo har kun fem mann foran seg på lista over mestscorende utlendinger i Serie A gjennom tidene. Gunnar Nordahl 225 (Sverige), José Altafini 216 (Brasil/Italia), Kurt Hamrin 190 (Sverige), Gabriel Batistuta 184 (Argentina) og Luís Vinício 155 (Brasil).

Ser vi bort fra måljegerne med italiensk pass er det altså bare landsmann Batistuta som har funnet nettmaskene flere ganger i Serie A enn Crespo i nyere tid.

Tidlig på 90-tallet var Parma under Nevio Scala den friske vinden i Italia. Høsten 1990 spilte laget i Serie A for første gang. To år senere var det første Coppa Italia-trofeet på plass i premieskapet. Året etter vant Scalas menn både Cupvinnercupen og den europeiske Supercupen før det ”bare” ble finaletap mot Arsenal i 1994. I 1995 kunne imidlertid Parma igjen løfte et europeisk trofé da de takket være Dino Baggio slo Juventus over to kamper i UEFA Cup finalen.

Parma vant ingenting i 1996 og dermed var det slutt for Nevio Scala. Inn kom en viss Carlo Ancelotti på trenerbenken og spillere som Enrico Chiesa, Ze Maria og ikke minst Hernán Crespo. Det ble 12 Serie A-mål i debutsesongen på argentineren og en historisk god 2. plass i serien på klubben.

I 2000 hadde Crespo bøtta inn 62 Serie A-mål på 116 kamper og vunnet Coppa Italia, Super Coppa Italia og UEFA cupen med Parma.

Lazio var nykronede seriemestere. Mye ville ha mer og en overgang verdt rundt 35 millioner pund brakte Crespo til hovedstaden med merkelappen verdens dyreste fotballspiller.

Lazio klarte ikke å ta hjem Lo Scudetto to år på rad, men det var ikke Crespos skyld. Med 26 mål på 32 kamper ble argentineren Capocannoniere i Serie A. I 2002 hadde han scoret 39 seriemål på 54 kamper for ørnene fra hovedstaden, men dårlig økonomi gjorde at storscoreren ble solgt til Inter.

Etter ett år på Giuseppe Meazza hentet Roman Abramovich Crespo til Chelsea. I England gikk det sånn passe, men 10 mål på 19 seriekamper er milevis bedre hva enn spisser med langt stivere prislapp har prestert for Londonklubben. Dog ikke bedre enn at Jose Mourinho sendte spissen tilbake til Italia hvor gjenforening med Carlo Ancelotti i Milan ventet.

Crespo nærmet seg 10 sesonger i Europa uten seriemesterskap, skulle han endelig få løfte Lo Scudetto? Det gikk dessverre for Milan og Crespo i 2005 som det gjorde for Lazio i 2001, de klarte ikke å forsvare seriegullet. Milan havnet på 2. plass bak Juventus i sesongen som etter Calciopoli har blitt stående uten vinner.

Det var allikevel ikke den 2. plassen folk flest husker. Champions League-finalen ble spilt i Istanbul det året. Crespo scoret to mål. Hvem husker det? For å sitere hovedpersonen selv:

-Hadde det ikke vært for det comebacket til Liverpool ville vi [Crespo og Ancelotti]ha vunnet Champions League sammen. Jeg tenker fortsatt på den kampen og det er vanskelig å finne et svar på hva som skjedde. Mine to må i finalen ble i hvert fall glemt.

Men et mål jeg ikke glemmer var da han senket Manchester United på San Siro med en vakker heading i kvartfinalen. Et hodestøt for både historie- og lærebøker.

         

Våren 2006 kom endelig seriemesterskapet. For Chelsea. Han spilte en sentral rolle i Chelseasuksessen og Abramovich ønsket å beholde han, men Crespo ville tilbake til Italia. Det ble Inter og tre strake seriemesterskap før han via en pit-stop i Genoa høsten 2009 endelig kom hjem igjen til Parma vinteren 2010.

Forrige sesong (2010/11) ble argentineren igjen Parmas toppscorer i Serie A. Dog med småbeskjedne 9 mål, men det Parma han returnerte til er ikke i nærheten av det han forlot.

Før denne sesongen satte Crespo seg to mål.  Å holde Parma unna nedrykkstriden var det første og det andre var å nå 100 mål for klubben. Han stod på 91 da sesongen startet i august.

Det startet så lovende med to mål i på 20 minutter mot Grosseto i Coppa Italia. I Serie A ble det dessverre ingen scoringer og kun 67 minutter som innbytter. Hans siste seriemål ble dermed straffen mot Cesena 20. februar 2011. Crespo endte på 93 mål totalt for Parma. 72 av dem i Serie A.

Selv om ikke svanesangen ble fullt så vakker som vi kunne håpet på er Hernán Crespo uansett en legende det kjennes veldig tungt å ta farvel med.

Heldigvis har han lovet å komme tilbake til Parma i en eller annen rolle. Jeg blir en anelse blank i øynene av tanken på en dresskledd Crespo jublende langs sidelinja på Stadio Ennio Tardini. Feirende med den samme genuine gleden han viste ved nesten samtlige 154 anledninger som aktiv.

Mister Crespo klinger jaggu godt det også.

Pressen som var til stede på Hernán Jorge Crespos siste pressekonferanse som spiller gav han en runde applaus. Den runden slutter jeg meg til og drar på med et par ekstra klapp.

Fotballhilsen

Espen Ween

Kilder inkluderer; football-italia.net, sportsdeskonline.com, wikipedia.org, Calcio Italia, fcparma.com

NB: Ulike kilder opererer med henholdsvis 153 og 154 Serie A-mål på Hernán Crespo. Jeg har satt min lit til infostradasports.com som opererer med sistnevnte. Ett mål fra eller til rokker uansett ikke ved legendestatusen i min bok.

Høsten kjøpelag i Serie A

Av alle overgangssignaturer i Italia sommeren 2011, har Andrea Pirlo sin vist seg å være den mest verdifulle.

Foto: Scanpix

Januar 2012 og et nytt overgangsvindu er bare timer unna. Det blir en spekulasjon-avkreftelse-bekreftelse-fest 31 dager til ende. Før vi kommer så langt har jeg imidlertid lyst til å takke for det gamle ved å se på de foreløpige resultatene fra forrige vindu.

Jeg gjør herved som min kollega Petter Veland har gjort med La Liga; plukker ut sommerovergangene jeg mener har vært mest vellykkede så langt. Dog i Serie A s, og med en litt annen vri. Mine utvalgte er satt opp i formasjon.

Min forkjærlighet til formasjonsoppsett bød imidlertid på hodebry. Jeg måtte ha en forsvarfirer ettersom Stephan Lichtsteiner har vært fenomenal for Juventus. Udineses Danilo på stopperplass er selvskreven, men makkeren var jeg mer i tvil om. Og venstrebacken ble en nødløsning Edy Reja kastet på sjøen ganske tidlig, men som jeg har sett meg nødt til å fiske opp igjen.

I 4-3-1-2-formasjon, her er laget som i mine øyne utgjør de beste overgangene fra sommeren 2011;

Keeper; FEDERICO MARCHETTI (28). Fra Cagliari til Lazio

Da det ble klart at Lazio kvittet seg med Fernando Muslera og hentet inn Federico Marchetti tenkte jeg umiddelbart at Claudio Lotito hadde gjort en supermercato på keeperfronten. Det eneste spørsmålstegnet ved Marchetti var om, og i tilfelle hvor mye, han var satt tilbake av et år på tribunen i Cagliari. Svaret er at han muligens har blitt bedre. En herlig keepertype som kommer med TV-redning-garanti. Dessverre skadet for øyeblikket, men fortsetter Marchetti som i høst når han er tilbake vil det slettes ikke overraske meg om Cesare Prandelli tar han med til EM. Snarere tvert om.

Høyreback: STEPHAN LICHTSTEINER (27). Fra Lazio til Juventus

Sveitseren var en av de beste høyrebackene i Serie A forrige sesong. I høst har han vært den desidert beste. Lichtsteiner har spilt samtlige Serie A-minutter for Juventus så langt. Hvert sekund av dem med voldsom grinta og en fandenivoldskhet som gjør han til et mareritt å møte. Sikret seg dessuten plass i historiebøkene ved å score tidenes første Serie A-mål på Juventus Stadium i serieåpningen mot Parma.

Midstopper: DANILO (27). Fra Palmeiras til Udinese

Det var ikke bare angrepsstjerne Alexis Sánchez og midtbanemaestro Gökhan Inler som forlot Stadio Friuli i sommer. Den columbianske stoppergiganten Cristian Zapata tok turen til Villarreal og etterlot seg dermed et stort hull i hjertet av Udineses forsvar. Inn kom brasilianske Danilo fra Palmeiras. I løpet av de 16 første kampene har ingen lag sluppet inn færre mål enn Francesco Guidolins menn. Danilo er sammen med fantomkeeper Samir Handanovic den eneste spilleren som har vært på banen i samtlige minutter for Italias tredje beste lag. Det må kunne sies å være en mer enn brukbar start på Serie A-karrieren.

Midtstopper: NICOLA LEGROTTAGLIE (35). Fra Milan til Catania

I januar ble veteranen overraskende hentet fra Juventus til Milan på korttidskontrakt. Mye grunnet en hodeskade ble det kun 39 minutter for Rossoneri. I sommer var han nær ved å legge opp for heller å vie livet til sin store lidenskap ved siden av fotball; kristendommen. Jobben som predikant må imidlertid vente noen år til. Catania tok sjansen på at Legrottaglie kunne fylle tomrommet etter Matías Silvestre, en av forrige sesongs beste midtstoppere. Det har 35-åringen langt på vei lyktes med. Han har spilt samtlige kamper siden debuten mot Novara i oktober og bidratt betydelig til at Catania ligger på en solid 8. plass.

Venstreback: SENAD LULIC (25). Fra Young Boys til Lazio

Bosnieren spilte venstreback i noen kamper innledningsvis. Senad Lulic har vært en viktig bidragsyter til at Lazio innehar en sterk fjerdeplass med spilletid i samtlige kamper og tre scoringer. Det er imidlertid en kjensgjerning at han har vært adskillig bedre på midtbanen enn på venstrebacken. Bosnieren får allikevel plassen fordi han totalt sett han vært betraktelig bedre enn andre nyervervelser av typen venstreback. Tenker da først og fremst på Milans Taye Taiwo og Romas José Ángel. To spillere jeg personlig hadde store forventninger til før sesongen

Midtbane: ANTONIO NOCERINO (26). Fra Palermo til Milan

Milan var egentlig ferdige med sommermercatoen. Så pådro Mathieu Flamini seg en alvorlig kneskade og med kun dager igjen av overgangsvinduet måtte Galliani ut å hente en erstatter. Helst til en rimelig penge. I Palermo satt Antonio Nocerino med kun ett år igjen av kontrakten og kostet derfor en slikk og ingenting. På San Siro har løpsmaskinen blitt målmaskin. 6 mål på 14 Serie A-kamper gjør at kun Zlatan har scoret flere for Rossoneri. Det er mulig han har lært av SuperPippo på trening, for Nocerino er forbløffende ofte på rett sted til rett tid. Med utrettelig arbeidsinnsats, smarte løp og målteft har mannen med ungdomskarriere i Juventus spilt seg til fast plass på Milan og sannsynligvis inn i EM-troppen til Prandelli.

Midtbane: ANDREA PIRLO (32). Fra Milan til Juventus

Jeg skal ærlig innrømme en viss skepsis på Juventusfansens vegne da det ble klart at Torino ble neste stoppested etter avskiltingen i Milano, men Geniet fra Brescia har rett og slett vært fantastisk. Slo an tonen med to utsøkte målgivende pasninger i Serie A-debuten mot Parma og har siden regissert Juventus sitt spill på vidunderlig måte. Vi visste vel alle hvor god Pirlo kan være, men jeg hadde ikke i mine villeste fantasier forestilt meg at han skulle være så bra. Ved siden av han har dessuten Claudio Marchisio vokst til å bli den beste midtbanespilleren i Italia. Snakk om innflytelse. Den desidert beste investeringen, og da snakker vi selvfølgelig kun lønn og sign-on-fee ettersom han ikke kostet et rødt øre i overgangspenger.

Midtbane: ARTURO VIDAL (24). Fra Bayer Leverkusen til Juventus

Min eminente kollega Per-Jarle Heggelund har omtalt Arturo Vidal som spilleren ”alle” ville ha i sommer. Etter en strålende høst skjønner jeg så absolutt hvorfor. Chileneren har fungert så bra sammen med Pirlo og Marchisio at Antonio Conte har sett seg nødt til, med stort hell så langt, å gå bort fra sitt foretrukne 4-4-2/4-2-4-system for å få plass til dem alle startoppstillingen.

Trequartista: MIRALEM PJANIC (21). Fra Lyon til Roma

En spillertype som passer perfekt for den fotballen Luis Enrique ønsker at Roma skal spille. Prestasjonene til laget og Pjanic svinger fortsatt i overkant mye. Bosnieren har allikevel, sammen med Pablo Daniel Osvaldo, vært den beste sommerinvesteringen til Roma så langt. Ett mål og ikke minst seks målgivende pasninger på 13 kamper lar seg høre. Får trequartistarollen ettersom han har vikariert der når skadeproblemene på topp har hopet seg opp. I dette laget kan han og Arturo Vidal bytte på jobben.

Spiss. GERMÁN DENIS (30). Fra Udinese til Atalanta

Jeg våger følgende påstand: Ingen så Germán Denis sitt målrush komme. 12 mål på 16 kamper. Wov! Om noen før sesongen i fullt alvor tippet at Germán Denis ville være capocannoniere i Serie A til jul vil jeg gjerne se dokumentasjon på dette. I Atalanta er man sjeleglad for at opsjon på kjøp til allerede fastsatt pris ble avtalt da låneavtalen med Udinese ble inngått i sommer. Uten at jeg kjenner summen tror jeg det trygt kan slås fast at den i øyeblikket er solid under markedspris. Tenk om det blir en tidligere lagkamerat som nekter Antonio Di Natale den tredje strake capocannonieretittelen.

Spiss: MIROSLAV KLOSE (33). Fra Bayern München til Lazio

Tyskeren har tross scoringsvegring i Bundesliga de siste sesongene fortsatt å score jevnlig for Tyskland. Nå ser det plutselig ut som om han spiller landskamp hver eneste helg. Sesongen er ennå ikke halvspilt, allikevel har Klose allerede scoret dobbelt så mange seriemål i Laziotrøya som han gjorde på sine to siste sesonger i Bayern München. Fire av målene har dessuten vært direkte matchavgjørende med overtidsscoringen i Derby della Capitale som åpenbart høydepunkt. Klose er dessuten den spissen som har spilt flest minutter i Serie A til nå. All frykt for at Lazio hadde hentet en avdanket 33-åring på retur, har blitt feid ettertrykkelig til side.

For ordens skyld: Laget er kalt kjøpelag til tross for at Andrea Pirlo, Nicola Legrottaglie og Miroslav Klose kom på fri overgang og Germán Denis på lån med opsjon (som vil benyttes) på kjøp. Dette er rett og slett fordi jeg synes det klinger litt bedre enn: Høstens kjøpe, fri overgang og lån med opsjon på kjøp-lag.

Nå rettes blikket fremover mot januar og i skrivende stund er avtaler i ferd med å sluttføres eller allerede klare. Napoli henter den chilenske spissen Eduardo Vargas. Marco Borriello er på det nærmeste klar for Juventus. Fiorentina ser utrolig nok ut til selge Alberto Gilardino til Genoa og Adriano Galliani håper han slipper å vente helt til den 31. med å presentere Carlos Tevez i Milandrakt.

Vi kommer til å få overganger som kan bli direkte utslagsgivende for hvem som stikker av med Lo Scudetto og hvilke bunnlag som oppnår La Salvezza. Januar er en deilig fotballmåned.

Avslutningsvis vil jeg ønske alle et riktig godt nytt fotballår.

Napoli vinner og Novara klarer seg

(Edinson Cavani og Marek Hamšík får mye å juble for i månedene som kommer. Foto: Scanpix)

Etter streik og landskamppause skal endelig ballen rulle igjen i Serie A. Milan og Lazio tjuvstarter i kveld en Serie A-sesong jeg har enorme forventninger til.

I likhet med kollega Magnar Kvalviks tabelltips for La Liga, legger jeg hodet på blokka, dundrer på med potensielt høy feilmargin og tipper hele tabellen.

Jeg krangla definitivt mest med meg selv da jeg tippet seriemesteren, men jeg har mumla for meg selv i hele sommer at jeg tror på tidenes fest i Napoli 13. mai 2012 og da får jeg bare stå i det.

Her er mitt tabelltips forut for Serie A 2011/12

1. NAPOLI

Det kan vise seg helt avgjørende at eier Aurelio De Laurentiis og trener Walter Mazzarri på forsommeren ble enige om å fortsette samarbeidet. Supertrioen på topp Hamšík, Lavezzi og Cavani er inntakt. Gökhan Inler er en kanonsignering, og Blerim Dzemaili sørger for at tapet av Michele Pazienza ikke svekker laget. Pandev, Donadel og Santana sørger for at dybden i stallen fra midtbanen og opp er betraktelig bedre enn forrige sesong. Kaptein og bysbarnet Paolo Cannavaro holder fortet bakover. De Laurentiis har sakte men sikkert bygget Napoli opp til en reell Scudettokandidat. Det er nå eller aldri. Jeg tror på nå.

2. MILAN

Det er to ting som gjør vrakingen av Milan som seriemester i beste fall dristig. Muligens dumdristig. Zlatan Ibrahimovic vinner ”alltid” seriegull og Rossoneri har utvilsomt den sterkeste stallen. Signeringene av Taye Taiwo, Philippe Mexés, stjerneskuddet Stephan El Shaarawy, Alberto Aquilani og Antonio Nocerino gjør at troppen er tilnærmet komplett. Kanskje vil jakten på en Champions League-triumf spille inn på lagets prestasjoner i Serie A. Jeg har egentlig ingen bedre begrunnelse for at Milan ikke vinner enn at jeg tror Napoli gjør det.

3. INTER

Gian Piero Gasperini er en av mine absolutte favoritter blant italienske taktikere. 3-4-3, tut og kjør. Nagatomo og Maicon er begge glimrende vingbacker. Lúcio, Ranocchia og Samuel er en bunnsolid stoppertrio. Zárate har vist i Lazio at han kan bekle flere posisjoner og Forlán er en veldig bevegelig angriper. Milito og Pazzini kjemper om midtspissrollen, men hvor plasseres Sneijder? Inter kommer garantert til å vinne langt flere kamper enn de taper og sannsynligvis score en drøss med mål, men ikke mange nok til at de gjenerobrer tronen. Dessuten har Samuel Eto’o etterlatt seg et tomrom jeg tviler på at Forlán er i stand til å fylle.

4. JUVENTUS

Nytt stadion, ny trener (igjen), en drøss nye spillere (igjen). Med unntak av det første er det fristende å peke på at nær historie gjentar seg og følgelig skal La Vecchia Signora floppe og havne på 7. plass. Forskjellen denne gang er at spillestilen i utgangspunktet ikke skal totalforvandles. Angrepsrekka er fryktinngytende i Serie A-målestokk og finner Pirlo tilbake til godformen kan Matri, Del Piero, Krasic, Vucinic, Quagliarella og alle de andre vente seg førsteklasses serving. Arturo Vidal er spennende og signeringen av Cesenas Emanuele Giaccherini kan vise seg å være en aldri så liten genistrek. Juventus har også et høyst overkommelig kampprogram innledningsvis. Jeg venter at det blir morsommere enn på lenge å være Juve-fan i sesongen som kommer.

5. ROMA

Med ansettelsen av Luis Enrique forventes det offensiv og underholdende fotball i Barcelona-ånd. Inn har også kommet en rekke spennende signeringer som Bojan, José Ángel, Miralem Pjanic og Maarten Stekelenburg. Og Daniele De Rossi er selvfølgelig fortsatt romer. I Erik Lamela har dessuten Roma hentet det jeg anser som, til tross for en skadeplaget sesongoppkjøring, den mest spennende nykommeren i Serie A anno 2011/12. Jeg forventer ikke at Roma skal vi vinne ligaen, men jeg forventer at de skal erobre en del nye fotballhjerter. Et av usikkerhetsmomentene for meg, er hvordan Francesco Totti vil passe inn i den nye stilen og ikke minst om han gjør det. Roma er i lys av høye personlige forventninger potensielt den største skuffelsen, men like fullt den største potensielle begeistringsskaperen.

6. LAZIO

Under ledelse av ringreven Edy Reja leverte ørnene fra hovedstaden en fjorårssesong godt over forventningene. Keeperbytte med Muslera ut og Federico Marchetti er utgangspunktet en klar forbedring under forutsetning av at sistnevnte ikke er satt for mye tilbake av et på tribunen i Cagliari. Hernanes var en åpenbaring i sin første Serie A-sesong, han blir svært sentral i år også. Spennende tilvekster i de rutinerte karene Klose og Cissé. Lorik Cana viste med godt spill i Premier League for Sunderland i 09/10 at han kan ta nivået i ny liga kjapt. Tapet av Zárate sparer garantert Reja for en del sutring, men det hemmer også delvis den taktiske fleksibiliteten i det offensive som Lazio var så gode på forrige sesong. Litt usikkert om vi kan forvente en like bunnsolid sesong fra herremennene Giuseppe Biava og André Dias i midtforsvaret.

7. FIORENTINA

De viktigste årsakene til at jeg tror på en god sesong for Viola er spillerne som ikke forsvant og én som kommer tilbake; Riccardo Montolivo, Alberto Gilardino og Juan Manuel Vargas ble alle værende. Her avhenger det selvfølgelig veldig av hvordan en sommer med spekulasjoner slår ut på gressmatta, spesielt for førstnevnte og forhenværende kaptein Montolivo. Mens spilleren som kommer tilbake selvfølgelig er Stevan Jovetic. Fortsatt ung og aller høyeste grad fortsatt potensiell superstjerne.

8. UDINESE

Det gjør vondt å tippe Antonio Di Natale så langt ned på tabellen. Men. En hel sentrallinje i Cristián Zapata, Gökhan Inler og Alexis Sánchez er borte. Disse blir ikke erstattet over natta selv om flere av de nyankomne virker spennende. Spesielt Gabriel Torje som kommer med kallenavnet Romanias Messi. Etter vårsesongen han viste i Genoa kan også gjensynet med Antonio Floro Flores bli trivelig. Udinese vil begeistre denne sesongen også, men sannsynligvis med litt mer ujevne mellomrom. Ja, også blir sikkert Di Natale Capocannoniere. Igjen.

9. GENOA

Svingdørspolitikken på overgangsmarkedet er i aller høyeste grad opprettholdt. Umiddelbart ser Cesare Bovo, Sebastien Frey og Kévin Constant ut som de sterkeste tilvekstene. Gøy også at Andrea Caracciolo får muligheten til å flakke med måkevingene i Serie A denne sesongen også. Den beste signeringen fra president Preziosi er på trenerbenken. Alberto Malesani holdt Bologna i Serie A til tross for det komplette utenomsportslige kaos forrige sesong. Litt mer arbeidsro her, og selv om klubben garantert sikter høyere vil en 9.plass være akseptabelt.

10. CESENA

Sjøhestene trosset alle dystre spådommer i forkant av fjorårssesongen og sikret ny Serie A-kontrakt. Forrige sesongs store gjennombruddsmann Marco Parolo er nokså overraskende fortsatt på plass. Selvfølgelig synd å miste Emanuele Giaccherini, men Jorge Martínez er fullgod erstatter om han finner tilbake til Catania-formen. Adrian Mutu er og blir en løs kanon, men får han ut sitt uomtvistelige potensial vil han score og skape mange mål. Herlig stemning på intime Dino Manuzzi gir laget ekstra krefter på hjemmebane. Kan bli den store overraskelsen.

11. PALERMO

Det er aldri kjedelig med Palermo. Tornadopresident Maurizio Zamparini har brukt sommeren til å ansette og sparke Stefano Pioli, samt kvitte seg med fire av lagets viktigste og beste spillere; Javier Pastore, Mattia Cassani, Cesare Bovo og Antonio Nocerino. Pastore og Nocerino kan respektivt forsvares med stor pengesum og Milan som beiler. Og Bovo er erstattet med Matías Silvestre, men tenk så gode de kunne vært sammen. Palermo har fortsatt juveler som Abel Hernández og Josip Iličič, men jeg er redd all viraken rundt laget vil hemme prestasjonene på banen.

12. PARMA

Det så lenge stygt ut med tanke på nedrykk forrige sesong, men så kom Franco Colomba inn i på trenerbenken i april og styrte laget trygt til inn til en 12. plass. Det vil merkes at Blerim Dzemaili og Amauri er borte i forhold til den gode vårsesongen, men Sergio Floccari en bra erstatter for sistnevnte. I det offensive vil mye det meste dreie seg om Sebastian Giovinco, men det blir også spennende å se om Jonathan Biabiany kan finne tilbake til formen han viste nettopp her i Parma i 09/10 sesongen. Neppe øvre halvdel, men neppe bunnstrid heller.

13. CATANIA

Vincenzo Montella tar over etter Diego Simeones finfine redningsaksjon i våres. Under argentineren begynte til og med Catania å plukke poeng på fastlandet! Klarer Montella å videreføre dette vil Catania slippe unna den verste bunnstriden, for hjemme på Angelo Massimino tar de alltid godt med poeng. Tapet av Matías Silvestre vil merkes, men viktig at både keeper Mariano Andújar og spiss Maxi López ble værende.

14. CHIEVO

De flyvende eslene holder koken år etter år til tross for svært begrensede ressurser. Hovedårsaken til det er superkaptein Sergio Pellissier. Denne sesongen får han med seg en sulten Alberto Paloschi og stortalentet Francesco Grandolfo i angrepet. På midtbanen er Michael Bradley og Përparim Hetemaj fine forsterkninger. Kévin Constant og Andrea Mantovani vil savnes, men Domenico Di Carlo vil prise seg lykkelig for at ingen lokket målvakt Stefano Sorrentino vekk fra klubben.

15. BOLOGNA

Helt åpenbart svekket bakover ved at Miguel Britos og ikke minst landslagskeeper Emiliano Viviano er borte. At sistnevnte glapp som følge av en utfyllingsfeil i et budskjema får stå som symbol på kaoset som råder utenfor banen. På banen derimot vil grande Marco Di Vaio fortsette å score mål. I tillegg er Robert Aquafresca og Alessandro Diamanti i utgangspunktet klare offensive forsterkninger. De får det tøft, men klarer seg.

16. ATALANTA

Stefano Colantuono gjentar neppe den imponerende 7.plassen han styrte Atalanta til forrige gang han tok laget tilbake til Serie A i 2007. Jeg tror laget fra Bergamo klarer seg til tross for de seks minuspoengene. De har den klart beste stallen av nykommerne og har hentet solide forsterkninger i Andrea Masiello, Germán Denis, Luca Cigarini og Matteo Brighi. Andrea Consigli er en meget spennende keeper.

17. NOVARA

Novara har dratt en Cesena med to strake opprykk. De to viktigste offensive bidragsyterne er i Cristian Bertani (17 mål) og Pablo Andres González (15 mål) er borte. Nysigneringene Jeda, Takayuki Morimoto og Riccardo Meggiorini må slå til for at dette tipset skal gå inn. Hovedårsaken til at Novara klarer seg er imidlertid pur entusiasme. Kanskje har ”årets Marco Parolo” hjemmebane på målklingende Stadio Silvio Piola.

18. CAGLIARI

Sparkingen av Roberto Donadoni satte sinnene i kok på Sardinia i sommer. Andrea Cossu vil fortsette å skape målsjanser men hvem skal omsette dem? Nenê har akseptable 14 mål på 60 opptredener i Serie A, mens resten av angrepsrekka er forholdsvis uprøvd. Davide Astori og Daniele Conti vil kjempe til siste slutt, men jeg tror ikke det holder.

19. SIENA

Har mistet sjefen Antonio Conte til Juventus. Inn kommer Giuseppe Sannino som er uprøvd i Serie A-sammenheng, men han imponerte med lille Varese forrige sesong som slapp inn færrest mål, tapte færrest kamper og tok seg til opprykksplayoff. Legg til at Siena scoret mest og holdt nullen flest ganger i Serie B og konklusjonen kan vise seg å bli et lag det er vanskelig å bryte ned. Ja, også er Gaetano D’Agostino en potensiell supersignering. Mye positivt, men ikke nok.

20. LECCE

Reddet plassen på tampen forrige sesong, men jeg frykter at den berømte tøffe andre sesongen blir for vanskelig for Lecce. Djamel Mesbah, Guillermo Giacomazzi og David Di Michele blir nøkkelspillere. Spennende unggutter som Manuel Giandonato , Juan Cuadrado og Rodney Strasser er hentet på lån i tillegg til at Andrea Bertolacci blir værende nok en sesong. I sum er dette likevel for skralt og Lecce må ta den tunge veien ned.

Ingenting er morsommere og mindre farlig enn heftig fotballdebatt så her er det bare å kjøre på i kommentarfeltet, på Twitter (@weenespen) eller på epost; espen.ween@canalplus.no.

For ordens skyld så vil jeg si meg godt fornøyd om jeg treffer blink seks eller flere korrekte plasseringer. Over ti, og jeg skal vurdere å begynne å spille på fotball igjen.

Nok skriverier. Nå braker det løs og det fortsetter slag i slag gjennom helgen og helt til mai. Fem kamper går direkte på CANAL+ i helgen. Fredag Milan-Lazio. Lørdag Cesena-Napoli. Søndag Juventus-Parma, Roma-Cagliari og Palermo-Inter. For mer utfyllende informasjon kan programoversikten sjekkes.

Herre min hatt som jeg gleder meg. Jippi!

Grande Di Vaio og gråtende Palombo

Marco Di Vaio feirer scoring mot Juventus med Riccardo Meggiorini på slep. FOTO: Scanpix

Fabrizio Miccoli har sikret heltestatusen i sitt elskede Lecce. Angelo Palombo gråter antakeligvis fortsatt og Bologna uten Marco Di Vaio hadde vært et Serie B-lag.

Her er tredje og siste del av min personlige oppsummeringstriologi fra Serie A 2010/11. Et knippe mer eller mindre uhøytidelige kåringer og observasjoner:

Sesongens en-manns-angrep:

Jeg lar statistikken tale for seg; Marco Di Vaio har scoret 55 mål på 106 Serie A kamper for Bologna siden han kom til Renato Dall’Ara i 2008. For et lag som har henholdsvis 17-, 17- og 16-plass å vise til de tre siste sesongene. I samme tidsrom har Rossoblu scoret totalt 120 seriemål. Di Vaio har altså stått for 55 av dem. Han har scoret over halvparten av målene til Bologna i to av tre sesonger.

Denne sesongen scoret 34-åringen 19 av Bolognas 35 seriemål og spilte dessuten mest av samtlige utespillere i hele ligaen. Det var kun Napolis keeper Morgan De Sanctis som tilbrakte flere minutter på banen. Bolognas kaptein fikk hvile i det 93 minutt mot Lecce og i det 85 minutt mot Fiorentina. Stor leder. Både på og utenfor banen. Jeg bøyer meg i støvet for det som er min personlige helt sesongen 2010/11; Marco Di Vaio.

Sesongens mest ihuga supporter:

Følelsene tok fullstendig overhånd for Fabrizio Miccoli da han skrudde inn et vakkert frispark på Via del Mare 6. februar. Tydelig opprørt gråt han både på banen og i den påfølgende hvilen. Å sende sitt elskede Lecce ett skritt nærmere Serie B ble for mye. Så mye at han ikke kom på banen igjen etter pause. Palermo fullførte, og vant, kampen uten sin kaptein. Fabrizio skulle imidlertid gjøre opp for seg. Han scoret mot favorittklubbens rival Bari og ropte ”forza Lecce” under feiringen. Men viktigst. Miccoli lovet og leverte mål mot Lecces nærmeste nedrykksrival Sampdoria i nest siste serierunde noe som bidro i aller høyeste grad til at Lecce beholdt plassen.

Miccoli har nå annonsert at han forlater Sicilia, kanskje skal han endelig få spille for klubben i sitt hjerte? Eller kanskje blir det bare med drømmen slik det tross alt er for de aller fleste fans. Uansett hvilket lag du holder med.

Sesongens største julingsmagnet:

Det burde kanskje vært Alexis Sánchez. Chileneren har jo tross alt fått flest frispark i løpet av sesongen. Men akkurat denne litt spesielle utmerkelsen tilfaller en spiller som fikk gjennomgå både en, to og tre ganger uten at ballen var i nærheten.

Etter drøye timen spilt i oppgjøret mellom Bari og Inter må det ha skjedd en kortslutning under hjelmen til Christian Chivu. Ut av nærmest ingenting klinte rumeneren til hjemmelagets intetanende Marco Rossi. I hodet, bakfra og med knyttet neve. Kun snaue måneden senere tok Zlatan Ibrahimovic frustrasjonen over en svak kamp ut på ribbeina til Erik Huseklepps lagkamerat. Og sånn for å toppe det hele var det samme Rossi som visstnok fikk gjennomgå mest i spillertunnelen etter kampen da Parmas Stefano Morrone var illsint etter at laget hans ble beseiret av et nær fortapt Bari.

Nå skal det understrekes at Marco Rossi, med to røde og syv gule kort denne sesongen, helt åpenbart har gitt en del litt juling også. Allikevel, måten han har mottatt på fortjener den uhøytidelige merkelappen sesongs største julingsmagnet.

Sesongens mest uventede rundingsbøye:

Mot slutten av kampen mellom Juventus og Chievo i Torino hadde Sergio Pellissier akkurat rundet en utrustende Gianluigi Buffon 40-50 meter fra Juventusmålet da han var på stø kollisjonskurs med kameraoperatøren (!) ved sidelinjen. En perfekt forsering i tredje par utvendig av Chievos kaptein forhindret imidlertid rødt kort på steadycam-operatøren for å frata bortelaget en opplagt målsjanse.

At ikke Fernando Uribe stakk av med sesongens miss i det påfølgende trekket kan han for øvrig takke Cesenas Emanuele Giaccherini og Romas Mirko Vucinic for. Kameraoperatøren på Olimpico, navn ukjent, er altså sesongens mest uventede rundingsbøye.

Sesongens klareste avskjedigelsessøknad:

Da Palermo gikk på 0-7 hjemme mot Udinese i februar ble Delio Rossi umiddelbart etter kampen gitt én prosents sjanse til å beholde jobben. Kjip odds. Palermopresident Maurizio Zamparini kunne like godt spart pusten og dagen etterpå var Rossi erstattet med Serse Cosmi. Snaue to måneder senere mistenker jeg Zamparini for å ha vært var nede på promilledesimaler da han så Cosmis laguttak til derbyet mot Catania. Javier Pastore og Fabrizio Miccoli ble vraket fra start. Drøyt 90 minutter og fire baklengs senere var Zamparini på tråden til Delio Rossi igjen. Takk for kaffen Cosmi.

Sesongens mest følelsesladde minutter:

Den utrøstelige Angelo Palombo som takker for støtten/beklager seg til Sampdoriafansen etter at nedrykket var et faktum. Kommentar overflødig.

Dette var noen av mine.

Hva er ditt beste, verste eller mest trivielle minne fra sesongen som var?

Send meg en epost på espen.ween@canalplus.no, bruk kommentarfeltet og eller følg meg gjerne på Twitter; @weenespen.

Årets redning gav årets øyeblikk i Serie A

Christian Abbiati jubler mot Milanfansen etter superredning mot Inter. Foto: Scanpix

En 43-åring fra Livorno ledet Milan til seriegull. En undervurdert keeper fikk San Siro til å gå av hengslene og årets mål fant aldri veien til nettmaskene.

Forrige uke plukket jeg ut det jeg mener er sesongens lag i Serie A. Herunder følger det beste 2010/11 bød på hva trener, mål og redning angår.

Nok en gang i mine øyne

Årets trener

Én ting er å prestere overraskende bra med begrensede ressurser. Det er noe helt annet å levere trofeer i en storklubb. Massimiliano Allegri (43) tok overgangen fra Cagliari med bravur og tok sitt første Lo Scudetto i det som kun er hans tredje sesong som sjef i Serie A. Stor prestasjon. Visst fikk han servert Zlatan Ibrahimovic med Robinho attåt, men måtte også takle tidvis massive skadeproblemer underveis. Sistnevnte er også noe av årsaken til Milan brukte hele 34 spillere på sin marsj mot Lo Scudetto. Taktikeren fra Livorno brukte dem godt og er årets trener.

I gode æres den som æres bør stil vil jeg også nevne de nærmeste utfordrerne. Francesco Guidolin (55) førte Udinese til fjerdeplass og Champions Leauge-kvalik og han gjorde det med herlig angrepsfotball. Edy Reja (66) og Lazio fremstod som Serie As formasjonskameleon og tok en imponerende femteplass. Litt lenger ned på tabellen er jeg imponert over måten Stefano Pioli (45) styrte Chievo til trygg plass. Sist, men ikke minst må det skåles for Alberto Malesani (56). Tross fullstendig kaos utenfor banen ledet han, tross poengtrekk, sammen med kaptein Marco Di Vaio Bologna til fornyet Serie A-kontrakt. At styret i klubben i det hele tatt tenkte tanken på å kvitte seg med han da resultatene uteble på våren er forbi latterlig. Han har gjort seg fortjent en helt annen behandling. Noe Enrico Preziosi heldigvis har fått med seg og gitt ham jobb i Genoa.

Årets mål

Det ble scoret 955 mål i Serie A, mange av dem flotte, noen av dem fantastiske. Det vakreste langskuddet var Andrea Pirlos missil mot Parma. Juan Manuel Vargas stod for årets volleykanon mot Udinese. Edinson Cavani dundra inn matchvinnerscoringen dypt inne i tilleggstiden mot Lecce og Zlatan viste kraft, overblikk, tilslag og presisjon på Via del Mare (sjekk ut Adriano Gallianis reaksjon). Apropos Via del Mare. Stussen, flikken og det påfølgende skuddet til Javier Chevantón mot Napoli er i mine øyne sesongens beste mål, så vidt.

Årets redning

På stillingen 1-0 til Milan i sesongens andre Derby della Madonnina presset Inter på for utligning og under normale omstendigheter ville de fått den da Thiago Motta skallet Wesley Sneijders hjørnespark mot nettmaskene. Ballen nådde aldri den tenkte destinasjonen. Christian Abbiatis tigersprang er alene verdt tittelen ”årets redning”, men sånn bare for å toppe øyeblikket snur Milans sisteskanse seg mot Curva Sud og jubler. Fullstendig hemningsløst. Curvaen eksploderer. Årets redning ble fulgt opp av årets øyeblikk.

Onsdag fullfører jeg min uhøytidelige oppsummeringstriologi med en titt på små og litt større saker jeg har bitt meg merke i løpet av Serie A 2010/11.

I mellomtiden kan jeg følges på Twitter: @weenespen

Serie As beste menn 2010/11

Thiago Silva og Zlatan Ibrahimovic jubler for seriegull. Foto: Scanpix

Thiago Silva taklet, organiserte og ledet Milan til seriegull. Capocannoniere Antonio Di Natale skjøt Udinese til Champions League. Her er de ni andre som sammen med Serie As to beste spillere 2010/11 utgjør sesongens lag.

I mine øyne.

Et slikt laguttak er i aller høyeste grad en subjektiv affære, men jeg skal begrunne som best jeg kan.

Jeg var inne på tanken å ta i bruk 1-4-5 formasjonen jeg hadde monstersuksess med i en av de tidligste utgavene av Championship Manager på starten av 90-tallet. I den virtuelle managerverden på den tiden var det bare å sørge for å ha en god keeper og en suveren sweeper og du feide all motstand til side.

Mitt Serie A-lag har en kanonkeeper og kanskje verdens beste forsvarspiller, men tross fristelsen gikk jeg for en anelse mer realistisk tilnærming.

Som et siste premiss la jeg, i god fantasy football-stil, inn et tak på maksimalt tre spillere fra ett enkelt lag. Rett og slett for å få en viss spredning.

Ergo. Mine elleve utvalgte fra sesongen 2010/11 satt opp i en 3-4-3 formasjon er som følger:

Keeper; Samir Handanovic: (26), Udinese

Sloveneren reddet seks straffespark og tangerte dermed rekorden satt av Giuseppe Moro med Bari i 1948/49 for antall strafferedninger på én sesong. Den siste, viktigste og enkleste kom i skjebnekampen mot Lazio. Han hadde allerede blitt ”chippa” av Totti og ble stående da Zárate prøvde seg. Handanovic stod også for én av sesongens beste redninger i bortekampen mot Napoli, i en kamp hvor han også tok Cavanis straffeforsøk, selvfølgelig. Angrepsspillet til Udinese har med rette blitt hyllet opp og i mente denne sesongen, men laget hadde aldri tatt fjerdeplassen uten Serie As beste keeper 2010/11.

Høyre stopper: Matías Silvestre (26), Catania

Tok over mer enn kapteinsbindet da Giuseppe Mascara dro til Napoli i januar. Argentineren scoret i Diego Simeones første seier og i begge kampene (Cagliari og Brescia) som til slutt sikret plassen for Catania. Kun en suspensjon og redusert tropp i siste runde hindret ham fra å spille samtlige kamper. Stor på et Catania som faktisk gjorde sin beste sesong i Serie A etter at de kom tilbake i 2006. Moden for større oppgaver.

Midtstopper: Thiago Silva (26), Milan

Verdens beste midtstopper per dags dato? I mine øyne er det kun Gerard Piqué og Nemanja Vidic som kan måle seg med brasilianeren. Seriemesterens desidert beste spiller.

Venstre midtstopper: Cesare Bovo (28), Palermo

Litt merkelig å ha med en forsvarspiller fra laget som slapp inn nest flest mål? Ja, absolutt. Har Bovo vært god? Definitivt. Flest gule kort i Serie A, frisparkmål, tut og kjør. Her tok rett og slett følelsene jerngrep på fornuften da valget ble tatt. Herlig type.

Høyre midtbane: Mauricio Isla (22), Udinese

Skal du lykkes med tre bak er du avhengig av kantspillere/vingbacker som ikke forstår betydningen av ordet sliten. Chileneren har dundra opp og ned Udineses høyreside i 34 av 38 kamper, scoret to mål og servert syv målgivende pasninger.

Sentral midtbane: Javier Zanetti (37), Inter

Il Capitano rundet 1000(!) obligatoriske kamper denne sesongen. Har han noensinne spilt en dårlig én?

Sentral midtbane: Hernanes (25), Lazio

Brasilianeren med det beskjedne kallenavnet Profeten har levert fra øverste hylle sesongen til ende. Kun stått over to kamper (Lazio tapte for øvrig begge). Klubbens toppscorer med 11 seriemål. Legg til fem målgivende pasninger og du har den beste nykommeren i Serie A sesongen 2010/11.

Venstre kant: Samuel Eto’o, Inter

Jeg ble nødt til å dytte kameruneren ørlite grann ut av posisjon, men forsvarer valget med at han stort sett starter ute til venstre før han feier innover i banen og scorer mål. Mange mål. Eto’o er imidlertid langt mer enn bare en storscorer. Noe ni målgivende pasninger på toppen av de 21 Serie A-målene er bevis på. Involvert i nær halvparten av målene til Inter denne sesongen.

Høyre spiss: Edinson Cavani (24), Napoli

Ingen spillere har scoret flere seriemål (26) på én sesong i Napolis historie. Det største Cavani-øyeblikket for meg personlig kom paradoksalt nok da han satt suspendert på tribunen som én av rundt 15.000 tilreisende Napolifans på Renato Dall’Ara. Da Mascara sendte gjestene i føringen mot Bologna jublet Cavani som om det var han som scoret. Like fantastisk lagspiller som han er målscorer. Draktnummer 10 er fredet i Napoli, fortsetter Matadoren som dette kan det få selskap av 7.

Midtspiss: Zlatan Ibrahimovic (29), Milan

Jeg er fullstendig klar over at Ibrahimovics 14 seriemål er det laveste antallet for hans vedkommende siden 2005/06. At han pådro seg to dustete utvisninger da sesongen nærmet seg sitt klimaks og at vårsesongen har vært langt unna det vi forventer av supersvensken. Allikevel. Zlatans kraft, tilstedeværelse, vinnermentalitet, scoringer og målgivende pasninger (11) utgjorde nærmest egenhendig Milanangrepet fra august og ut januar. Derfra og ut tok Pato, Robinho, Seedorf, Boateng, van Bommel, Thiago Silva og resten av gjengen over. Lo Scudetto sto på bestillingen da han kom fra Barcelona i august og Ibra dekket bordet.

Venstre spiss: Antonio Di Natale (33), Udinese

29 mål og Capocannoniere (som det så vakkert heter når du scorer flest mål i Serie A) forrige sesong. Han kunne ikke gjenta bedriften. Det var vel ikke mulig? Om han kunne! Og om han gjorde! 28 mål senere har Di Natale skutt sin elskede klubb til fjerdeplass og Champions League-kvalik. 57 mål på 71 kamper over de to siste sesongene for en klubb som, med all respekt, Udinese. Det er makeløst.

Trener: Ut fra formasjonen burde jeg ansette Gian Piero Gasperini. Han er jo ledig på markedet enn så lenge. Sesongens beste trener kommer jeg imidlertid tilbake til om noen dager.

Jeg så meg nødt til å vrake en haug vannvittig gode spillere. Tyngst var valgene om å utelate Udinese Alexis Sánchez, Milans Kevin-Prince Boateng Napolis Ezequiel Lavezzi og ikke minst grande, grande Marco Di Vaio.

Andre bobler var Christian Abbiati, Morgan Di Sanctis og Emiliano Viviano på keeperplass. Giuseppe Biava, Stephan Lichtsteiner, Ignazio Abate, Federico Balzaretti, Paolo Cannavaro, Cristian Zapata, Medhi Benatia, Djamel Mesbah i forsvar/vingback posisjonene. Gökhan Inler, Marco Parolo, Michele Pazienza, Marek Hamsik, Stefano Mauri, Sebastian Giovinco, Antonio Nocerino i midtbanefireren. Francesco Totti (han våkna jo noe alvorlig mot slutten), Alessandro Matri og Giampaolo Pazzini i angrepsrekka.

Uenig eller enig? La diskusjonen begynne. Følg meg på Twitter; @weenespen, send meg en epost på espen.ween@canalplus.no merket ”Årets lag” eller bruk kommentarfeltet.

Om noen dager fortsetter jeg min personlige sesongoppsummering med å plukke ut det jeg mener er beste målet, den beste redningen, den beste treneren og mye til.

Stadion ferdigstilles, hva med fotballaget Juventus?

Foto: Scanpix

I utkanten av Torino legges i disse dager de siste hendene på stadionverket som blir Juventus sitt flunkende nye hjem. Dessverre for juvefansen kan ikke ”anleggsarbeiderne” med ansvaret for fotballaget skryte av lignende progresjon.

For Juvefansen må de siste årene ha fortonet seg litt som en dårlig runde stigespill hvorpå man til stadighet treffer den fordømte ruta som sender en tilbake til start. Hyppige trenerbytter, skuffende resultater og mildt sagt blandet hell på overgangsmarkedet. Nå ser det ut til at Juventus går atter en sommer i gjenoppbyggingsmodus i møte.

Først et tilbakeblikk på Juventus etter calciopoli (2006).

Juventus sitt opphold i Serie B etter degraderingen ble nøyaktig like kort som forventet. I Serie A-comebacket ble det en solid 3.plass anført av en Alessandro Del Piero som kronet sesongen med toppscorertittelen i Serie A. Året etter ble det, tross en svak periode på våren som kostet Claudio Ranieri sjefsjobben, 2. plass. De fleste regnet med at La Vecchia Signora var tilbake i toppsjiktet. Våren 2009, gjenreisingen nærmet seg sluttfasen. Tilsynelatende.

Inn for Ranieri kom den tidligere stopperkjempen og klubblegenden Ciro Ferrara. De høye herrer i klubben hadde nok tro på at han kunne blir for Juventus hva Pep Guardiola var og er for Barcelona. For å nå målet om en ny storhetstid fikk Ferrara servert spillerkjøp av betydelige høyere profil enn hva som ble tilgodesett forgjengeren.

Felipe Melo hadde hatt en stor debutsesong i Serie A med Fiorentina og ble hentet inn for å dominere midtbanen. Fabio Cannavaro kom tilbake fra Real Madrid. Fabio ”Grande” Grosso kom fra Lyon. Og sist men ikke minst Werder Bremens eminente brasilianer Diego. Han skulle trylle, score og mate angrepsrekka med målgivende pasninger fra sin rolle bak spissene. Alt lå til rette for et reelt angrep på Inters hegemoni.

Det endte med en av klubbens svakeste sesonger i Serie A noensinne.

Ferrara beholdt kun jobben i drøye ti måneder før han i januar 2010 ble erstattet av Alberto Zaccheroni som fikk i oppdrag å redde restene av stumpene. Det lyktes han bare med om man kan kalle 7. plass og kvalikk til Europa League respektabelt. Noe man selvfølgelig ikke kan med en klubb som Juventus i tankene.

Så til Juventus anno 2010/11.

Dermed var det i fjor sommer duket for nok et hamskifte. Giuseppe Marotta og trener Luigi Delneri hadde sammen tatt Sampdoria til en oppsiktsvekkende 4.plass, nå fikk de jobben med å fullføre gjenreisingen av Juventus.

Ansettelsen av Luigi Delneri betød kroken på døra for Diego som ble regnet som uegnet i den nye sjefens 4-4-2-system. I tillegg ble det utstedt enveis reisepass ut av Torino for blant andre Fabio Cannavaro og Christian Poulsen. Inn kom spillere bedre tilpasset Delneris 4-4-2-systemt. Simone Pepe og Jorge Martínez ble hentet tidlig fra Udinese og Catania respektivt, mens fansen måtte vente lenger på sommerens virkelig stjernekjøp; Milos Krasic. Med serberen på plass var det bra dekning på kantene, så bra at man valgte å sende Sebastian Giovinco til Parma. Legg til Leonardo Bonucci, Alberto Aquilani, Marco Storari samt Fabio Quagliarella og summen ble at det oste overgangsvinner av Juventus. Helt til AC Milan hentet en viss svenske. Uansett.

Etter en litt haltende start fikk Den gamle dame god fart i beina utover høsten og når det nærmet seg juleferie var det berettiget håp om tittelkamp. Vinteren og våren har imidlertid vært preget av følgende kjøremønster; Start. Brukbar fart. Bråstopp!

2011 startet på verst tenkelig måte da toppscorer Fabio Quagliarella fikk sesongen ødelagt av skade i 1-4 tapet hjemme for Parma. Så, akkurat i dét Juventus så ut til å ha fått opp litt damp igjen, ble det bråstopp i Coppa Italia mot Roma.

Begynnelsen på februar var lovende inntil Lecce og Bologna gav Luigi Delneris menn to tette nesestyvere. Mars startet med tap for Milan og uavgjort mot Cesena. Så begynte det å ligne noe igjen. Juventus hadde los på fjerdeplassen. Helt til Francesco Lodi påskeaften skrudde inn Catanias utlikningsmål på overtid av overtiden.

Det må poengteres at det fortsatt er tolv poeng igjen og spille om og det er kun syv poeng opp til Lazio på fjerdeplass. Med seier mot ørnene fra hovedstaden vil Juventus ha overtaket på innbyrdes oppgjør. Noe de også har i forhold til Roma og Udinese som ligger klemt i mellom på tabellen. I lys av de to siste sesongene har jeg imidlertid vanskelig for å se at Juventus skal vinne samtlige fire kamper (Lazio, Chievo, Parma og Napoli) herfra og inn. Og skulle de klare fjerdeplassen på målstreken er jeg dessuten langt fra sikker på at det er godt nok til at Delneri beholder jobben.

Jeg tror det blir et trenerskifte til sommeren. De siste ukene har navn som Walter Mazzarri, Luciano Spalletti, Gian Piero Gasperini og ikke minst Roberto Mancini blitt nevnt som mulige alternativer.

En trenger heller ikke være synsk for å se at det kommer utskiftninger i spillerstallen. Jeg mener faktisk ikke det er all verden som skal til. Et par solide sidebacker må inn. Det har vært snakk om Stephan Lichtsteiner og Stefan Radu fra Lazio. Fremover avhenger behovet av to ting.

For det første; spillesystem. Om Delneri eller eventuell erstatter ønsker å benytte fire midtbanespillere bør minst én kantspiller hentes. Krasic har vært god. Pepe er på lån. Claudio Marchisio er betydelig bedre sentralt og Martínez har knapt nok spilt. Om man ønsker en spiller som opererer i rommet bak spissen(e) må denne hentes inn. Selvfølgelig kan Del Piero benyttes i en slik rolle, men han blir 37 til høsten.

For det andre; hva som med lån + kjøpsopsjon-spillerne (Aquilani, Pepe, Quagliarella og Matri)? Blir alle disse værende holder det med en spiss og en kantspiller. Kanskje finner man til og med ut at Sebastian Giovinco bør få en reell sjanse. Det hadde vært noe. Da tror jeg klubben vil kunne henge med i toppsjiktet også etter at julenissen har tatt ferie i 2011.

Jeg gleder meg til å følge sommerens overgangsmarked. Går det som jeg tror henter Juventus inn spillere som igjen får meg til å se på laget som en mulig Scudetto-utfordrer. Som jeg gjorde i 2009 og delvis i 2010. For juvefansen sin del håper jeg å få mer rett enn hva tilfelle har vært de to siste årene.

Oppskriften slik jeg ser det er en justering av reisverket. Ikke totalrenovering. Senest i går kom det signaler fra eierne av klubben om at midler stilles til disposisjon. Juventus må gå for skikkelig kvalitet fremfor brukbar kvantitet. Da tror jeg veien tilbake til toppen er kortere enn hva det tross alt kan virke som i øyeblikket.

Om Juventus holder et snev av liv i drømmen om fjerdeplassen ser du førstkommende mandag når de reiser til hovedstaden for å møte Lazio. CANAL+ Sport 3 fra 20.40. God fornøyelse.

Jeg er også på Twitter; @weenespen

Kilder: wikipedia.org, football-italia.net, gazzetta.it, Calcio Italia, soccernet.com, sportsdeskonline.com, juventus.com.